Super Mario Run

Analyse av Appwesome

Jeg synes Super Mario Run fungerer best når jeg behandler det som et lite, presist plattformspill, ikke som en vanlig konsollutgave krympet ned til mobilskjermen. Mario løper selv, så oppgaven min er å velge når jeg skal hoppe og å lære hva hvert trykk faktisk gjør i situasjonen. Det gir en lav terskel for å komme i gang, men ikke nødvendigvis en enkel vei til å mestre banene. Hvis du liker å finpusse timing i korte økter, er denne Action-tittelen fra Nintendo Co., Ltd. verdt å prøve.

En god rytme for korte økter

En typisk økt kan være så enkel som å spille en bane mens jeg venter på bussen, og så prøve den igjen fordi jeg overså en mynt eller landet dårlig. Det automatiske løpingen gjør at jeg slipper å styre Mario framover samtidig som jeg hopper. Til gjengjeld må jeg lese banen raskt: et trykk som er riktig foran én hindring, kan være feil hvis jeg bruker det for tidlig før den neste.

Det er nettopp denne rytmen som gjør spillet annerledes enn mange vanlige mobilplattformspill. Jeg får ikke den samme friheten til å stoppe opp og utforske i mitt eget tempo, men banene blir lette å starte på uten lang oppvarming. For meg passer det best når jeg har noen få ledige minutter og ønsker en tydelig oppgave, ikke når jeg vil ha en stor, åpen verden å vandre rundt i.

Hvem får mest ut av spillet?

Jeg vil særlig anbefale det til Mario-fans som liker å jakte på bedre gjennomføringer, og til spillere som setter pris på at kontrollene er enkle å forstå. Barn kan også komme raskt i gang med trykkbasert hopping, men det er fortsatt timing og baneforståelse som avgjør hvor godt man gjør det. Aldersmerkingen PEGI 3 passer med det familievennlige uttrykket.

Det passer dårligere hvis du helst vil styre Mario med en virtuell styrespak, utforske hvert hjørne uten tidspress eller spille lange økter med mange knapper og kombinasjoner. Den automatiske bevegelsen er spillets grunnidé, ikke en innstilling jeg kan gjøre om til klassiske kontroller. Jeg ville også valgt et annet plattformspill hvis fri bevegelse og direkte styring er viktigere for meg enn korte baner med presise hopp.

Hva det er lurt å vite før du begynner

Spillet er gratis å laste ned, men det har kjøp i appen; kjøp via Play-fakturering er oppført til 59,00 kr. Jeg ville derfor begynt med gratisdelen og kjent etter om kontrollformen passer meg før jeg bruker penger. Det gjør valget mer konkret enn å betale først og håpe at automatisk løping føles riktig.

Spillet har en gjennomsnittsvurdering på 3,7 fra rundt 1,7 millioner vurderinger, og det er installert over 100 millioner ganger. Jeg leser slike tall som et tegn på at mange har prøvd det, ikke som en garanti for at alle vil like styringen. Den sterke delingen mellom spillere som liker ett-trykksformatet og dem som savner direkte kontroll, forklarer etter mitt syn hvorfor egne preferanser betyr mer her enn populariteten alene.

Fra første løp til bedre gjennomføringer

Jeg ser på overgangen fra de første forsøkene til bedre gjennomføringer som en øvelse i å legge merke til mønstre, ikke bare trykke raskere. Når jeg først vet hva slags hopp en bane ber om, kan jeg velge ett konkret punkt å forbedre og la resten av løpet være som før. Det gjør framgangen mer synlig og gir neste del en naturlig retning.

Enkel Start, Uendelig Moro

Fra det øyeblikket jeg lastet ned Super Mario Run, ble jeg sugd inn i Marios verden. Installasjonsprosessen var en lek, og før jeg visste ordet av det, var jeg i gang med å hoppe rundt i klassiske Mario-stil. Det er noe virkelig tilfredsstillende med hvordan spillet starter enkelt, men raskt byr på utfordringer som holder deg på tærne.

Spillet ble utgitt 22. mars 2017, og versjon 3.4.0 krever Android 6.0 eller nyere. Detaljene gjør det enklere å vurdere om det passer til en eldre Android-enhet før du setter av tid til nedlasting. I praksis bør du også bruke et øyeblikk på å teste hvordan berøringsskjermen reagerer på korte og lengre trykk; når hoppene styres med én finger, merker jeg fort om jeg selv er konsekvent nok.

Spillmekanikk med en Twist

Det som skiller Super Mario Run fra andre Mario-spill er dens unike kontrollsystem. I stedet for de vanlige kontrollene, er det et "one-touch"-system der Mario løper automatisk, og alt du trenger å gjøre er å trykke for å hoppe. Dette gjør det superenkelt å spille på farten, men det betyr ikke at det er lett å mestre!

Et nyttig grep er å slutte å trykke på refleks hver gang Mario nærmer seg noe. Jeg får bedre kontroll når jeg ser litt framover og vurderer om hoppet skal føre over en hindring, opp på en plattform eller videre mot en samling mynter. Det er en liten arbeidsvane, men den gjør at jeg lærer banen i stedet for bare å reagere på det som allerede er rett foran figuren.

Hver bane er fylt med mynter, fiender og hemmeligheter som krever presise hopp og timing. Det er en fryd å se Mario sprette fra vegg til vegg, og det er alltid noe nytt å oppdage, spesielt når du prøver å samle alle de spesielle myntene.

Hvis jeg bommer på en vanskelig samling, prøver jeg å finne ut hvilket enkelt hopp som startet feilen, i stedet for å gjenta hele banen på samme måte. Et hopp kan både være transport og valg av rute, og små endringer i tidspunktet kan gi en helt annen linje gjennom området. Derfor er det nyttig å bruke første forsøk på å forstå mønsteret, og neste forsøk på å forbedre én bestemt del.

Flere Spillmoduser

En av de beste tingene med Super Mario Run er variasjonen i spillmoduser. "World Tour" gir deg den klassiske opplevelsen med å redde prinsessen fra Bowser, mens "Toad Rally" lar deg konkurrere mot venner og andre spillere i et tidsbasert løp. Det er alltid en ekstra motivasjon å slå en venns rekord!

Jeg bruker de ulike modusene med litt forskjellige mål. I World Tour handler det for meg om å bli trygg på selve banene og finne ut hvor jeg kan hente flere mynter. I Toad Rally blir sammenligningen med andre en grunn til å tenke mer på flyt og sikre bevegelser. Det er en nyttig variasjon, men konkurranseformen passer ikke like godt hvis jeg bare vil lære en bane uten å bry meg om hvordan prestasjonen måler seg mot andre.

"Kingdom Builder"-modusen gir også et kreativt element til spillet ved å la deg bygge ditt eget Mushroom Kingdom. Det er en fin måte å bruke myntene du samler på, og det gir spillet en personlig touch.

For meg fungerer det best å se Kingdom Builder som et roligere sideprosjekt, ikke som grunnen til å spille hver økt. Mynter fra banene får en annen verdi når de også inngår i byggingen, men det kan trekke oppmerksomheten bort fra selve plattformutfordringen. Hvis jeg først og fremst ønsker presise hopp og baner, går jeg tilbake til løpingen; hvis jeg vil ha et avbrekk, gir kongeriket en annen type framdrift.

Innstillinger og små vaner som hjelper

Jeg ville sjekket lydnivået før jeg spiller ute eller på et stille sted, og valgt en måte å holde telefonen stødig på. Når bare trykkene styrer hoppene, kan en hånd som stadig flytter grepet gjøre timingen mindre pålitelig. Det er ikke en avansert teknikk, men å finne et behagelig grep og holde det gjennom en bane gjør det lettere å skille egne feil fra tilfeldige fingerbevegelser.

En annen nyttig vane er å spille korte bolker med ett tydelig mål: først fullføre banen, deretter forsøke å forbedre en bestemt myntsamling eller et krevende hopp. Når jeg jager alt på én gang, blir det lett å miste oversikten og trykke for tidlig. Denne oppdelingen gjør også spillet mer avslappende på små skjermer, der jeg helst vil følge med på det som skjer framfor å planlegge flere forsøk samtidig.

Visuelt og Lydmessig En Fest

Grafikken i Super Mario Run er rett og slett fantastisk. Det er som å ha en Nintendo-konsoll i håndflaten! Fargene er livlige, og designet er tro mot den klassiske Mario-stilen vi alle elsker. Lydsporet er også en nostalgisk reise tilbake til barndommen, med nyinnspilte versjoner av de ikoniske melodiene.

Det tydelige uttrykket hjelper meg å lese hindringer og figurer mens skjermen beveger seg. Samtidig er mobilformatet et kompromiss: alt er laget for å kunne følges mens Mario løper videre, så jeg får ikke den samme følelsen av å styre hvert steg som i et tradisjonelt plattformspill. Når jeg spiller i et støyende miljø, er det dessuten lettere å følge rytmen visuelt enn å være avhengig av musikken.

Det er også verdt å nevne at spillet kjører jevnt på både Android og iOS, slik at du kan nyte det uansett hvilken enhet du bruker.

Når den automatiske løpingen blir en begrensning

Det viktigste kompromisset er også den mest synlige styrken: Mario løper automatisk. Jeg slipper å håndtere flere virtuelle knapper, men jeg kan heller ikke stoppe og finjustere plasseringen slik jeg ville gjort i et klassisk konsollspill. Hvis jeg liker å utforske i mitt eget tempo eller vil ha full kontroll over fart og retning, vil en vanlig Mario-utgave eller et plattformspill med direkte styring være et bedre valg.

Berøringsstyring kan også være mindre behagelig for spillere som foretrekker fysiske knapper. På en travel busstur eller mens jeg går, er dette ikke spillet jeg ville valgt; presise trykk krever at jeg faktisk kan se skjermen og holde telefonen stabilt. På en pause ved et bord fungerer det langt bedre. Den forskjellen er verdt å ta med i vurderingen hvis planen er å spille på farten.

Sosialt Samspill

Jeg elsker hvordan Super Mario Run inkluderer sosiale elementer som gjør det mulig å koble med venner. Å konkurrere i "Toad Rally" og sammenligne kongeriker gir en følelse av fellesskap og vennskap. Det gjør opplevelsen mye mer engasjerende når du vet at vennene dine også spiller og prøver å slå dine rekorder.

Likevel ville jeg ikke valgt spillet bare for den sosiale delen. Den er mest givende når jeg allerede liker å forbedre mine egne løp, og har venner å sammenligne framgangen med. Hvis ingen i omgangskretsen spiller, kan banene og byggingen fortsatt være hovedgrunnene til å fortsette, men den ekstra konkurranselysten blir mindre relevant. Det er en tydelig forskjell fra plattformspill som først og fremst dreier seg om en lang solohistorie.

En balansert anbefaling

Det er enkelt å forstå hvorfor spillet har nådd over 100 millioner installasjoner, men populariteten endrer ikke hvem det passer best for. Jeg synes det lykkes når jeg ønsker en polert, lett tilgjengelig Mario-opplevelse i korte økter, og når jeg synes det er morsomt å finpusse timing. Det er mindre overbevisende som erstatning for et tradisjonelt konsollspill, særlig for dem som vil bevege seg fritt eller foretrekker knapper.

Til slutt, hvis du er en fan av Mario eller bare elsker plattformspill, er Super Mario Run et must å prøve. Det klarer å fange magien fra de klassiske Mario-spillene samtidig som det gir noe nytt og friskt til bordet. Ta på deg hatten og bli med Mario på et eventyr hvor som helst, når som helst!

Min mer konkrete anbefaling er å prøve det når du har ro til å lære ett-trykkskontrollen, ikke mens du prøver å spille med oppmerksomheten et annet sted. Hvis den rytmen føles tilfredsstillende, kan banene gi mye å jobbe med uten at hver økt må bli lang. Hvis du savner en styrespak etter de første forsøkene, er det sannsynligvis kontrollformen – ikke mangel på tålmodighet – som gjør at spillet ikke treffer deg.